Tanker

Songs to save your life

Det var hovedsaklig tre ting som fikk meg til å skrive denne teksten: 1) Jeg ble inspirert av Carina sin tekst, 2) jeg burde venne meg til å skrive på engelsk siden jeg antageligvis skal studere creative writing i England til høsten, og 3) det er noe med det å ligge våken klokka fem om natta og egentlig burde sove som gjør meg utrolig kreativ. Her er resultatet:

 

I sat next to him at the top off a high cliff. He faced the other way with that far distant look he wears so well. I looked down at my feet, dangling over the top of the cliff into the air. I got that tingly feeling, the feeling you get when you are inches away from the edge, and just simple movements or choices can send you off, falling into the abyss. Usually, as you realize that, the fear kicks in. I was pretty familiar with this feeling. But this time I wasn't scared. I was with him.

"You know, it's not like I don't want you to meet my friends and family," I said suddenly.

"Then how come I haven't?" he asked, looking down.

I repositioned myself so I was facing him, moving closer toward the edge in more than one way. Still, no fear.

"You know when you hear a beautiful song, and you love it?"

He nodded, but said nothing.

"And the song is so beautiful, so wonderful, that each time you hear it your hearts feel bigger and you get goose bumps all over?"

He nodded again.

"So since you've discovered this masterpiece of a song, you feel like sharing it with the whole world. The song is so amazing that it would almost be a crime to keep it to yourself. You just want to play it on every radio in the world, letting everyone experience this fine piece of art. Letting them feel exactly how you feel whenever you hear the song. You know that feeling?"

"Yeah," he said.

"But, then, at the same time," I continued, "you just want to keep it to yourself, so no one else can hear it. You want it to be yours, something special that is just for you. It is something so beautiful and so sacred that it just can't be shared with a lot of people. It wouldn't be right, it wouldn't be natural. So you just keep it to yourself and enjoy the fact that the song is just yours. Do you know that feeling?"

"Yeah," he whispered.

"Well, that's how I feel about you. You have greatness inside you. I see it in you. I see it in you every day. I'm just not sure if I'm ready for the world to see it yet."

He sighed and took my hand. I put my head on his shoulder.

"I know," he said. "Let's just hope you don't get tired of the song."

It was quiet for a moment, and then I spoke.

"Some songs you just don't get tired of. Some songs play in the background all the time, but you never really notice them because they're always just there. Like the soundtrack of a movie. But you're not like that, either. You're like the songs you hear even after you've turned off the music. Like the songs that you can hear over and over again, and you still notice new things. They still make you feel like you're the only one who can hear them, like they were made for you and you only. And that kind of songs you never get tired of."

He looked at me for a long while. Then he smiled and kissed me.

"Now get off that edge, you're making me nervous."

He stood up and walked away, and I fallowed. I did it because I loved him, not because I was scared. The tingly sensation moved from my legs and up to my heart. And right then and there I knew I would never be scared again, as long as he was with me. Somewhere, in the distant, someone played music.

Everything was beautiful, and nothing hurt.

Et broderi jeg lagde, inspirert av gravstenen som er avbildet i boka Slaughterhouse 5 av Kurt Vonnegut. Det er altså bildet nede til høyre som er originalen.

Revolve in peace

Peas on earth

Jeg elsker å lage slike bittesmå broderier! De blir så sykt søte. Men her skal jeg ikke ha noe creds for designet/mønsteret, det er det Sassystitcher på Flickr som har laget.

Så vil jeg bare si at det er veldig gøy at dere liker broderiene mine. Takk for alle fine tilbakemeldinger :)

Tetris FML

Wanna know how I got this scar?



Harry Potter meets the Joker! Lagde denne i natt (ikke rart jeg er trøtt på forelesninger), etter å ha blitt inspirert av en av tingene jeg skrev i dette innlegget.

A bird doesn't sing because it has an answer...



Et broderi jeg laget, inspirert av Maya Angelous sitat som jeg har blogget tidligere.

Obama - HOPE



Jeg gjorde litt feil på den første, så nå lager jeg en ny som blir større også. Så kan Obama henge på veggen min. Gratis mønster finner du på www.subversivecrossstitch.com!

Psst: Jeg hadde det kjempegøy på Hove! Kan fortelle og v
ise bilder etter jeg har fremkalt engangskameraet ;)

Eventyrferd i Hardanger



Skoleprosjekt jeg skulle ønske jeg hadde hatt enda mer tid på, så jeg kunne ha gjort det ordentlig. Copyright Ida Stalder.

Is that all there is?



(That's what she said!)

Love stinks



Jeg brukte deler av dagen min i går på å brodere denne. Jeg innså ikke ironien før i dag. Happy Valentines Day på etterskudd!

Hjemmelaget dikt

Vi diktet på skolen i dag, med den veldig morsomme dada-teknikken. Noen av dem ble faktisk ganske bra. Her er resultatet mitt:

Forsøket i konkurranse
Forsøket overveldende ert,
beholde forskningsmiljø
Røysta et levende som i lokalsamfunn
Lokalvalg prosjektet et pressemelding
Magnhild inn sen
Tror Melveit jeg
Innbyggere bli 16-åringer
Må sine nister ha
2010 skal med grundig ved
Kleppa kommunal framtiden, oss
Sier raskere ungdommen en med
Kommer med våre vi
Vi etter komma også
Valgt vil i å
I bli aktive
Bli følge vil ved var få
På krati og til rolle

Diktet var opprinnelig en avisartikkel om stemmerett for 16-åringer. Hurra for gjenbruk!

http://www.dressaday.com/dadadress.jpg

Min drøm om en bedre verden

I dag hadde vi skrivedag i norsk, og for å få inspirasjon leste jeg gjennom essayet jeg skrev på starten av skoleåret og innså at jeg egentlig er veldig fornøyd med det. Derfor vil jeg også dele det med dere.

Oppgaven var å skrive et essay om min drøm for en bedre verden. Dette var første gang jeg skrev et essay.


En bedre verden?


Martin Luther King hadde en drøm. Drømmen hans gikk ut på at svarte og hvite skulle være like mye verdt. Ta samme buss, bo i samme nabolag, ja, til og med gå på samme skole! Hvor mange var det ikke på den tiden som lo av han, og mente at dette aldri kom til å bli mulig?

Hitler hadde også en drøm. Drømmen hans gikk ut på at jøder var mindre verdt enn andre mennesker. At det eneste rette å gjøre var å utrydde dem, ofte på grusomme måter. Det var sikkert mange som lo av han også, og sa at det aldri kom til å skje.

Nå, så mange år senere, sitter jeg her. Jeg kommer kanskje ikke til å bli verdenskjent for mine ord, men jeg har også en drøm. En drøm om en bedre verden.

Kommer mine ord til å bli ledd av? Når teksten min blir lest om kanskje femti eller hundre år, vil folk se på meg som en gærning for hva jeg mener verden skal være, eller vil de ta det jeg har skrevet som en selvfølge?

For selvfølgen kan være vår største fiende i denne situasjonen. For oss i Norge finnes det ikke noe mer naturlig enn å våkne opp i en varm seng om morgenen, ta en lang dusj og spise en god frokost. Å gå på skolen, der jenter og gutter, hvite og svarte går i samme klasse. Skolen er dessuten gratis, selvfølgelig er den det. Det skulle bare mangle.

Men dette er faktisk ikke selvfølger. Dette er ting mennesker har kjempet hardt for i mange år. Ting som generasjonen før oss bare kunne drømme om. Så kan vi spørre oss selv, var det egentlig verdt det?

For menneskeheten er på en destruktiv vei nå. Vi kjemper for menneskerettigheter og velferd. Vi vier livene våre til å gjøre verden til et bedre sted å leve i. Mange dør i forsøket.

Så se for deg en gullfisk i en bolle. Bollen er bar, fisken har liten plass og det er ikke ideelle forhold for en fisk. Eieren av fisken bryr seg ikke med å gjøre noe med forholdene til fisken. Den har jo omtrent ikke hukommelse, den rekker ikke å tenke at den ikke har det bra før den har glemt det igjen.

Så hva om det er det samme med oss og denne jorden? Kanskje vi bare er masse gullfisker i en bolle. Er det noe mening med våre liv når vi lever så kort? Er det da verdt å bruker hele livene våre på å jobbe for at vi skal ha det bedre i de knappe 80 årene våre på denne jorda? Vi vet jo at det snart tar slutt.

Men allikevel, det å ikke gjøre noe virker meningløst. Å leve livet, vel vitende om at det er mange i denne verdenen som ikke har det bra, på den ene eller andre måten. Når vi er skapt med samvittighet og empati, må det jo ha en mening. Det må vel være en grunn?

Jeg har en drøm. En drøm om en bedre verden. En verden der alle har rom til å være ulike, og mulighet til å være like. Jeg har en drøm om en verden der vi ser regnbuer på himmelen hver dag og gresset alltid er grønt.

Men hvem sitter med fasitsvarene på hvordan vi skal få en bedre verden? Eller, hva som i det hele tatt er en bedre verden? Hvem er det som skal bestemme dette? Martin Luther King? Adolf Hitler? Eller meg selv?

Kanskje det burde være fisken selv som bestemmer over sin egen bolle. For ikke alle fisk glemmer like lett. Noen husker alt, alltid.

En bedre verden handler om å ta valg. Valget mellom å glemme, og overlate problemet til andre, eller å hjelpe. Noen typer fisk dør dessuten om de slutter å svømme. De må svømme videre, rundt og rundt, hele livet. Hva slags fisk velger du å være? Er du villig til å fortsette å svømme?

Blowing_bubbles_by_aquasixio_large

Bilde//Weheartit
hits