oktober 2010

Peas on earth

Jeg elsker å lage slike bittesmå broderier! De blir så sykt søte. Men her skal jeg ikke ha noe creds for designet/mønsteret, det er det Sassystitcher på Flickr som har laget.

Så vil jeg bare si at det er veldig gøy at dere liker broderiene mine. Takk for alle fine tilbakemeldinger :)

Min brevvenn er den beste man kan få

Jeg har en brevvenn.

Brevvennen min er 64 år og heter Jerry.

Jerry kommer fra USA, hvor han sitter i fengsel.

Men Jerry er ikke en dårlig person.

Jerry sender meg Halloweenkort.

Og bursdagkort.

Og kort uten noen spesiell anledning.

Han sender meg til og med penger i bursdagsgave.

Jerry sender meg mange brev.

Jerry gir meg gode råd og nye perspektiver.

Jerry gir og gir, uten å kreve noe tilbake.

Jerry er en god person, en god venn og en god brevvenn.

Alle burde ha en venn som Jerry.

Gjennom www.writeaprisoner.com kan kanskje du finne en. Give it a try.

Quote #45

"Time takes it all, whether you want it to or not. Time takes it all, time bears it away, and in the end there is only darkness. Sometimes we find others in that darkness, and sometimes we lose them there again."

- Stephen King

Her kommer vintern

Her kommer den kalde, fine tida..

Jeg hadde vært inne hele dagen for å skrive oppgave. Mot kveldingen gikk jeg ut for å poste et brev. Klokka var bare litt over syv, men det var allikevel bekmørkt. Så luktet jeg det. Lukten av snø. Det luktet skøytebane og nyttårsaften, akebrett og snøengler.

Lukten var så sterk og virkelig at i et øyeblikk sto jeg ikke med rosa ballerinasko i en haug av gult løv, men jeg gikk bortover de mørke gatene hjemme i Porsgrunn. Jeg kunne praktisk talt høre snøen knirke under skoene mine, og kjenne snøfnuggene smelte på nesa mi. Jeg følte på hele kroppen hvordan jeg snart skulle være hjemme foran peisen med en kopp kakao, eller kanskje varme meg opp i badekaret. I et lite øyeblikk følte jeg meg hjemme, jeg følte meg trygg.

Øyeblikket er over nå, men i morgen skal jeg hjem. Utallige ivrige facebookstatuser forteller meg om hvordan det snør i Porsgrunn. Det skal bli godt å kjenne på den gode, trygge følelsen igjen. Følelsen av å være hjemme.

Er det ikke utrolig hvordan små ting kan bringe fram så sterke følelser?

EDIT: Og hadde jeg ikke rett? Nå snør det som bare det i Oslo. Jeg trengte visst ikke å vente helt til jeg kommer hjem i morgen for å oppleve ordentlig snø.

Tetris FML

10.10.10

I dag er det 10.10.10.

Det faktum gjør noe med folk. Denne dagen er på en måte mer verdt enn alle andre dager, fordi datoen er spesiell. Det er på dager som dette at man forventer at noe uvanlig og spennende skal skje. At man skal møte den store kjærligheten eller ha en stor og innsiktsfull åpenbaring. Det er sånne dager man liksom skal se tilbake på og huske akkurat hva det var som gjorde denne dagen så spesiell. "Å, 10.10.10, det var den dagen alt endret seg!". Det er en grunn til at så mange velger å gifte seg på dager som dette.

Men det er bare en dato, og det vil aldri bli mer enn en dato med mindre vi selv gjør noe. Det er opp til oss selv å fylle dagene med ting vi vil huske - enten datoen er så enkel som 10.10.10 eller en som er litt vanskeligere å huske. Datoen har ingenting å si, det er det vi opplever som vi kommer til å huske, og som vi heller burde hedre. Enhver dato kan være like spesiell som denne, men da må du gjøre noe selv for å få det til.

10.10.10 er en helt vanlig dag for meg. Om noen kommer bort til meg om ti år og spør hva jeg gjorde denne datoen, vil jeg svare at jeg hadde det fint. Veldig fint. Men det har ingenting med datoen å gjøre.

Psst: Det at det er den 10/10/10 er ikke det eneste som gjør denne dagen "spesiell". Denne oktoberen har fem fulle helger - og det skjer bare hvert 823 år.

I cried when [insert fictional character name here] died

Jeg er overfølsom når det kommer til fiktive historier som bøker og TV-serier. At jeg har sett TVserien eller lest boka 10 ganger før, har ingenting å si - jeg blir like påvirket hver gang. Et typisk scenario:

"Ida, har du gråti?" spurte mamma over middagen en gang.
"Jaaa," svarte jeg og begynte å gråte igjen.
"Hva har skjedd?"
"Dan drepte Keeeith! Jeg hater Dan, jeg HATER han!" roper jeg og knekker sammen i sorg. Mamma bare sitter der og ser spørrende på meg.
"...One Tree Hill," sier jeg forklarende før jeg forlater middagen tidlig for å gråte mer på rommet mitt.

Denne typen hendelser er regelen, ikke unntaket. For noen uker tilbake leste jeg Harry Potter og Halvblodsprinsen. Som vi alle vet - inkludert meg, som har lest boka x antall ganger - dør Dumbledore i den boka. Jeg gråter, og gråter, og gråter. Det er som om hele verden faller sammen rundt meg. Jeg vet godt at bøkene ender godt, men allikevel klarer jeg ikke annet enn å ligge i fosterstilling og lure på hvordan vi skal vinne kampen mot Voldemort nå som Dumbledore er død.

Jeg mener, jeg hadde nylig sett siste episode av Buffy the Vampire Slayer, hvor flere av yndlingskarakterene mine dør. Med sorgen og tapet over disse personen fortsatt hengende over meg føltes det som om alle vennene mine hadde dødd. Først noen uker senere begynte jeg å lese på den siste boka. Der er det mange som dør, og jeg var rett og slett ikke følelsemessig stabil nok til å begynne på den rett etter Dumbledores død.

Noen vil kanskje si at jeg er gal - og jeg skal ikke nekte for det. Jeg lever meg altfor mye inn i historiene til at det kan være sunt. Men jeg klarer ikke la være. Jeg klarer ikke la vær å se på karakterene som nære venner. Og da er det klart at jeg blir lei meg når de dør.

Er du som meg? Lever du deg litt for mye inn i ting?

Fight cancer - Fuck cancer

Selvfølgelig støtter jeg kampen mot kreft - på min egen måte. Her er mitt bidrag til kreftkampanjen:

Et par dager før jeg ble født døde tanta mi av kreft. Jeg fikk aldri møte henne på grunn av denne forferdelige sykdommen. Vi har alle sett hvordan kreften tok sugde livet ut av og til slutt drepte Regine Stokke. Men dette innlegget er ikke hovedsaklig til kreftens ofre, men til de som fortsatt er i live og kjemper.

Kreft i hjernen, i blodet, i brystene - det har ikke noe å si. Uansett hvilken type kreft du sliter med skal du reise deg, stå støtt på bena og be kreften dra til helvete. Kreft tar mange liv; bestem deg nå for at den ikke skal få ta ditt.

Fuck cancer. Stay alive. Live. Mine tanker går til dere som lever med kampen hver eneste dag. Ikke gi opp håpet!

Og til slutt: I tillegg til å lage denne vil jeg naturligvis også kjøpe meg en rosa sløyfe eller to. Fattig student eller ikke - det kan jeg ta meg råd til. Jeg oppfordrer alle til å gjøre det samme og spre budskapet slik at kreftforeningen kan fortsette sin forskning mot en kreftfri verden. Ha en fin helg videre alle sammen!

Er jeg den eneste som kjenner meg sykt igjen i denne?


Å se andre bruke PC er virkelig en frustrerende opplevelse.

Quote #44

"You can own the earth and still / all you own is earth untill / you can paint with all the colors of the wind."

- Pocahontas



(Jeg er skikkelig Pocahontasfan!)

hits