Tanker

Bless me Father, for I have sinned

Religion. Den evige diskusjonen. Selv ser jeg meg selv som en agnostiker. Jeg tror ikke, men kan ikke se for meg at det ikke finnes en høyere makt der ute. Tingen er at en velger ikke å tro. Religion er ikke et valg, det er noe du er. Hvis du har bestemt deg for å tro basert på logisk og reflekterende overveielse kan du ikke virkelig tro. Da har du valgt. Jeg velger hva jeg tror på, og det er trist, for da kan jeg aldri virkelig omfavne troen og ta den inntil meg.

Jeg ber til høyere makter (Gud? Allah? Det spiller virkelig ingen rolle) når jeg er i svært uønskede situasjoner. Jeg tror på karma når jeg gjør noe godt for andre og når noen gjør noe jeg vil at de skal få straff for. Jeg tror på skjebnen når jeg virkelig vil at noe skal skje, men det er utenfor min rekkevidde. Jeg velger tro etter behov. Derfor er ikke troen min virkelig.

Slik jeg ser det så eksisterer religion og tro innenfor hver enkelt person, i hvert enkelt menneskes sinn eller hjerte. Gud skapte ikke menneskene, mennesket skapte Gud. Så lenge noen fortsetter å tro på Gud vil Gud dermed også eksistere. Hva kan ellers være det riktige svaret? Det finnes så mange ulike religioner i verden at noen av dem må ta feil. Allikevel får så mange mennesker hjelp og veiledning og en mening i livet bare ved å tro. Hvordan kan det være feil? Hvordan kan det være uvirkelig?

Det er trist at jeg ikke tror. Jeg skulle ønske jeg gjorde det, men som sagt, i mine øyne er det ikke et valg man aktivt kan ta. Jeg har prøvd å overbevise meg selv, finne såkalte beviser på at de ulike religionene kan være virkelige, men til ingen nytte. Religion handler ikke om å vite, det handler nettopp om å tro.

Jeg har ingen tro inni meg. Jeg har ingen himmel, helvete eller Nirvana å komme til etter at jeg dør. Jeg tror ikke på dem, så de eksisterer ikke for meg. Men jeg tror på livet før døden. Jeg tror det er en eller annen type mening i livene våre, selv om vi ikke er ment til å vite den. Jeg tror på at enkle valg og handlinger kan gjøre en forskjell. Jeg tror på kjærlighet og vennskap og det gode i mennesket. So where does that leave me? Det har jeg virkelig ikke svaret på. God only knows?


Bilde: http://midzaot.tumblr.com/

Så tenner vi et lys i kveld

Så tenner vi ett lys i kveld, vi tenner det for glede.
Det står og skinner for seg selv
og oss som er tilstede.
Så tenner vi ett lys i kveld, vi tenner det for glede.



Glede for at jeg er her i dag. Glede for at jeg er i live. For at jeg er så heldig å bo i Norge, og fordi jeg har så mange fantastiske mennesker i livet mitt. Glede for at jeg har muligheten til å være den jeg er, og gjøre det jeg vil. Glede for hver eneste dag hvor jeg kan smile, puste, le og gråte. Glede for at jeg lever. Ikke alle har det så bra som oss. Ikke alle har livet. Gled deg over de små tingene, og de store. Jeg tenner ikke bare et lys i kveld fordi det er første søndag i advent, men også for en barndomsvenn av meg som ikke lenger er blant oss. Jeg håper han føler glede, hvor enn han er nå.

Hvilke gleder tenner du et lys for i kveld?

10.10.10

I dag er det 10.10.10.

Det faktum gjør noe med folk. Denne dagen er på en måte mer verdt enn alle andre dager, fordi datoen er spesiell. Det er på dager som dette at man forventer at noe uvanlig og spennende skal skje. At man skal møte den store kjærligheten eller ha en stor og innsiktsfull åpenbaring. Det er sånne dager man liksom skal se tilbake på og huske akkurat hva det var som gjorde denne dagen så spesiell. "Å, 10.10.10, det var den dagen alt endret seg!". Det er en grunn til at så mange velger å gifte seg på dager som dette.

Men det er bare en dato, og det vil aldri bli mer enn en dato med mindre vi selv gjør noe. Det er opp til oss selv å fylle dagene med ting vi vil huske - enten datoen er så enkel som 10.10.10 eller en som er litt vanskeligere å huske. Datoen har ingenting å si, det er det vi opplever som vi kommer til å huske, og som vi heller burde hedre. Enhver dato kan være like spesiell som denne, men da må du gjøre noe selv for å få det til.

10.10.10 er en helt vanlig dag for meg. Om noen kommer bort til meg om ti år og spør hva jeg gjorde denne datoen, vil jeg svare at jeg hadde det fint. Veldig fint. Men det har ingenting med datoen å gjøre.

Psst: Det at det er den 10/10/10 er ikke det eneste som gjør denne dagen "spesiell". Denne oktoberen har fem fulle helger - og det skjer bare hvert 823 år.

Om å ta steget ut i den store verden

Hvor ble tiden av? Det virker som det bare er måneder siden jeg begynte i vg3. Plutselig var tiden inne for å søke på skole og studenthybel. Og så var jeg russ, og før jeg visste ordet av det var eksamene over og sommerferien i gang.

Og nå, nå er sommerferien snart over. Alle minnepælene denne sommeren er overstått; hovefestivalen, svar på skoleplassen og bursdagen min. Plutselig var tiden inne til å si hadet til noen av vennene mine for gud vet hvor lenge. Nå har jeg to nye nøkler på nøkkelknipet mitt, og halve rommet mitt (og halve livet, føles det som) er pakket ned i esker. Antageligvis flytter jeg til helgen. Jeg har bare et par netter igjen hjemme før jeg bor i Oslo.

Jeg er livredd. Jeg føler meg ikke klar i det hele tatt. Det er så mange små spørsmål som dukker opp i hodet mitt. Skal jeg gi moren min og faren min nøklene til huset deres tilbake? Hva slags dopapir skal jeg kjøpe når jeg må gjøre det selv? Får jeg plass til alle klærne mine i det nye klesskapet? Kommer jeg aldri til å spise annet enn nudler framover, siden jeg ikke kan lage mat? Og ikke minst; hvordan i helvete bruker man en vaskemaskin?

Jeg regner med at jeg får svar på disse spørsmålene temmelig fort. Hjertet mitt dunker fortsatt fortere ved tanken på hva som venter meg. Lille Ida i store Oslo. Alene. Det går sikkert helt fint, men det er allikevel skummelt. Jeg får bare ta en dag av gangen, og satse på det beste!


Bilde//Weheartit

It's our time to shine

Nå er det vår tur. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt det det siste året?

"Nå er det endelig vår tur til å være russ!" hyler klassekameratene.
"Det er deres tur til å dra ut i den store verden," smiler rektor.
"Da var det din tur til å flytte ut hjemmefra, Ida!" sier mamma.

Og det er vår tur. Det er vår tur til å skrive "Jeg har (ikke) fått skoleplass!" i facebookstatusen, til å gratulerer hverandre og spørre om vi gleder oss. Det er vår tur til å late som at tanken på å skulle legge alt som er trygt bak oss ikke skremmer vettet av oss. Det er vår tur til å kvele den lille stemmeni hodet som tenker "Kan jeg ikke bare gå på videregående litt til da..?".

Det er min tur. Min tur til å flytte hjemmefra og ringe mamma gråtende annenhver dag. Min tur til å ta en utdanning, til å kanskje bli noe stort en dag, eller kanskje ikke. Det er min tur til å dra på Ikea for å handle inn ting jeg trenger til å bo for meg selv og det er min tur til å være fattig student og spise altfor mye nudler.

Det er vår tur, det er min tur. Og fy faen så bra - og skummelt, og fælt og trist og ensomt og alt mulig annet - det skal bli!

The pale blue dot

Se nærme på prikken under. Hva er det for noe? Er den like ubetydelig som den ser ut? Er den i det hele tatt verdt å ofre en tanke?



Vil du vite hva det er? Det er jorda. Jorda tatt bilde av fra andre siden av solsystemet. På denne lille flekken er alle du noen gang har elsket, mislikt, kjent eller vært likegyldig til. Hver eneste sang du har hørt har blitt laget på denne flekken. Hver eneste timeslange flytur har vært over denne.

Aristotles bodde der. Det gjorde også Michelangelos, Hitler, Jesus, Michael Jackson og alle andre mennesker i historien. Alt det store og viktige som har skjedd, alt det legendariske - det skjedde på denne bittelille prikken. Hver eneste krig, hvert eneste kyss - alt skjedde her.

Men i det store bildet så er den så liten. Den er ingenting. Vi er ingenting. Vår historie er ingenting. Bare tenk på alt du liker, alle du elsker, alt du mener gjør livet verdt å leve. Alt dette finnes på denne ubetydelige flekken. Er ikke det utrolig å tenke på? At ting som betyr så lite i et stort bilde betyr uendelig mye for oss.

Vi burde lære oss å sette pris på denne blå flekken. Den er alt vi har.

En liten tankevekker...



Setter litt perspektiv på ting for oss som er flinke til å ta ting for gitt noe ganger. En påminnelse på hvor heldige vi faktisk er.

Vårrengjøring i hodet mitt

Dette var overskriften på et innlegg jeg skrev på den gamle bloggen min for omtrent et år siden. Det funket ikke så bra, og jeg tror jeg bare må lære meg å godta at det vil det aldri gjøre.

Jeg vil alltid være jenta som står med en fot i himmelen og en i helvete. Det er den jeg er. Uansett hvor mye bra jeg har i livet mitt vil jeg alltid finne noe negativt. Uansett hvor dårlig det går vil jeg alltid vite at det finnes bra ting i verden også. For hver dag hjertet mitt smiler vil det alltid være en dag hvor hjertet er tomt.

Det er en gave og en forbannelse. Jeg vil aldri kunne ha et gjennomført lykkelig øyeblikk, men jeg vil heller aldri kunne ha et helt mørkt ett. Sånn er jeg. Sånn er Ida, nå gjenstår det bare for meg å slå meg til ro med at jeg er slik og ikke kan forandre meg.

Hwn8sn_large

Avslutter med det samme sitatet jeg gjorde for ett år siden;
"Spring was moving in the air above and in the earth below and around her, penetrating even her dark and lonley heart with it's spirit of divine discontent and longing."

Bilde//Weheartit

Live like you're gonna die tomorrow. Learn like you're gonna live forever

"Lev hver dag som om det er din siste". Jeg blir litt sint hver gang jeg hører noen si dette. Hvorfor skal vi leve hver dag som om den var vår siste, når den sannsynligvis ikke er det? Hadde alle som sier at de lever etter disse sitatet faktisk gjort det, hadde de endt opp som uteliggere.

Om man skal leve hver dag som om det er din siste, hvorfor går man da på skole? Hvorfor jobber man? Hvorfor sparer man penger til ting man gleder seg til, og hvorfor trener man og tar vare på kroppen sin? Hadde jeg fått beskjed om at dette er min siste dag hadde jeg på ingen måte brukt tiden min på noen av disse tingene. Hva er vitsen med å spise sunt når kroppen dør dagen etterpå alikevel? Hva er vitsen med å tjene penger om man aldri får mulighet til å bruke dem? Hvorfor tar man en utdannelse når du aldri vil ha mulighet til å fullføre den?

Som sagt: Mest sannsynligvis er ikke denne dagen din siste. Vi bor i Norge, og om vi ser på statistikken kan vi være ganske sikre på at vi skal leve til vi er 80 år. Og da kan vi ikke leve livene våre som om hver dag er vår siste, for vi må jo tross alt ha noe å leve av om det viser seg at den ikke er det.

For all del, jeg syns også det er viktig å gjøre ting man ønsker. Det er viktig å fortelle menneskene i livet ditt hva de betyr for deg. Det er viktig å sette pris på alt du ser og føler, hvert åndedrag du tar. Men slutt å si at du vil leve hver dag som om det var din siste. Det vil du ikke. Det vil bare gå utover deg selv.

"Live like you're gonna die tomorrow. Learn like you're gonna live forever," derimot, er et sitat jeg kan sette mer pris på. Lev livet ditt, nyt det. Ta sjanser. Men ikke glem at du har et langt liv foran deg. Ikke kast det bort ved å leve for mye i øyeblikket.

 http://www.bkmarcus.com/blog/images/DaliTime.jpg

Bilde//Google

Take your time

Tenk på så mye vi går gjennom i løpet av livet. Glede, sorg, sinne. Vi opplever noen øyeblikk som virker lange som et helt liv. Andre ganger oppdager vi at tiden har gått fra oss. Noen innser først på slutten av livet at deres tid snart er over.

Alikevel er den alltid der. Tiden. Når vi er knuste og føler at ingenting noen gang vil bli bra igjen. Som om hele verden har stoppet opp og ingenting betyr noe. Luften vi puster inn, alt rundt oss. Ubetydelig. Men tiden er der, og den går.

Eller de gangene vi har en perfekt dag. Eller kanskje et perfekt minutt, eller bare et lite sekund. Som de få sekundene et kyss kan ta, og alikevel kjennes det ut som om disse sekundene er alt du har. Som om disse sekundene kunne vært hele livet ditt, og alikevel kunne du sett tilbake og tenkt at det var verdt det.

Vi vet ikke sikkert hvor vi kommer fra, eller hvor vi kommer til å ende opp. Vi vet ikke hvorfor, hva som er meningen. Vi vet ikke om det som er rundt oss eksisterer i det hele tatt. Men tiden stopper ikke for å stille spørsmål. Den går og går, uavhengig av alt annet.

Noen ganger betyr tiden mye. Som når vi venter på noe viktig, noe vi gleder oss til. Da betyr tiden alt. Og noen ganger betyr den ingenting. Noen ganger vil du ha mer tid, andre ganger skulle du ønske det hadde vært mindre tid. Tiden bryr seg ikke. Den går sin gang.

Vi sier ofte at livet er for kort. Tiden går for fort, vi rekker jo ikke å gjøre noen ting. Andre setter pris på hvert sekund de har med menneskene de bryr seg om. For selv om vi vet at tiden aldri tar slutt, så gjør vi det.

Selv når alt stopper opp. Når verden går i grus. Når du gleder deg, gruer deg. Når du er lykkelig. Så er den der. Tiden. Alltid. Mektig, kontinuerlig, fantastisk. Har du tid til å sette pris på den?

Rosiehardy9_large

Hvil i fred, Regine.

Regine Stokke døde i dag. Hun ble bare 18, like gammel som meg. Jeg kjente henne ikke, men jeg har fulgt bloggen hennes en stund nå, og håpet virkelig at hun kom til å klare seg gjennom dette. Men det gjorde hun ikke. Det er sjokkerende og trist å lese at hun nå er død. Men hun har det nok bra nå, hvor enn hun er.

Hvil i fred. Det fortjener du.

Tanker om kjønn

I det siste har temaet kjønn hatt en stor plass i hodet mitt. Både i form av mine egne tanker, venner som tar det opp og en Sex and the City episode som tar for seg tema. Så da er det vel på tide å lufte tankene mine her på bloggen...

For hvorfor betyr egentlig kjønn så utrolig mye? Om jeg holder hender med mine jentevenner, er det helt naturlig. Gjør jeg det samme med en venn av det andre kjønn må det plutselig bety noe mer enn bare vennskap. Hvorfor?

Og om jeg kysser en guttevenn på fest - helt uskyldig, slik jeg gjør med jentene mine - så er jeg plutselig jenta som gir gutter falske forhåpninger. Jeg kan kysse samtlige jentevenner jeg har uten at noen reagerer i det hele tatt.

Jeg kan legge ut klinebilder av meg og jentevennene mine på facebook (ikke at det er det jeg gjør mest av), men folk reagerer først når jeg legger ut et helt vanlig bilde av meg og en guttevenn.

Disse tankene har fått meg til å stille meg selv altfor mange spørsmål. Hvor går grensen mellom hva man kan gjøre med guttevenner i forhold til hva man kan gjøre med jentevenner? Hvorfor skal det være så mye mer komplisert å være venn med en av det motsatte kjønn? Og ikke minst; hvor går grensen mellom vennskap og noe mer?
http://2.bp.blogspot.com/_jQPfnWjR8zk/SdEnJP22AgI/AAAAAAAAAgc/Ra18EtNcvss/s400/gender.gif

Angående vampyrer og sex...

Jeg er fan av både Twilight og Buffy the Vampire Slayer, som har to veldig forskjellige syn på hva en vampyr er, men enkelte ting er de hvertfall enig om: Hjertet til vampyrer slår ikke, og vampyrer kan ha sex.

Så da lurer jeg: hvordan er det mulig? For man må som kjent ha ereksjon for å ha sex. Og for å få ereksjon må man ha blod i penis. Og for å få blod i penis trenger man et hjerte som slår og pumper blodet rundt i kroppen.

Så har vampyrer konstant ståtiss? Eller kan de bestemme selv om den skal stå eller ikke? Jeg ser ikke helt logikken. Heller ikke når vampyrer blør, samme konseptet gjelder jo her.

Nå skal jeg slutte å snakke tøys, men dere får rope ut om dere har noen teorier på hvordan dette fungerer, for jeg lurer seriøst altfor mye på dette her til at det kan være sunt!

http://static.squidoo.com/resize/squidoo_images/-1/draft_lens5484872module41833462photo_1245727068buffy-and-spike2.jpg
hits